Æ
e en gammel kaill frå dala
som har strevd og slitti og bala.
Æ hi sjaber rygg.
Så æ e' itj trygg
når æ farte omkreng i vala.
Da æ va ung va æ
på Mære.
Ferr der gjekk æ tri år i lære.
Æ lerdd' og sætt pris
på krøtter og gris
og at godt arbe ga stor ære.
Ætti Mære fór
æ te Sauda.
Men arbeidt' med brunost og gauda.
Det skjedd' nok litt fort,
men gjort e' nu gjort:
Så da vart æ gift med hu Laura!
Ætti Sauda fór
vi te Ørsta
og gjekk og sælgt skokræm og børsta.
Det vart lite pæng',
så det gjekk itj læng'
før æ ætti heimbøgda tørsta!
Så nu bur æ
hen oppi Rasi.
Men med ei kjærring som e' trasi.
Hu kjæfte og sler.
Men da bli' æ ser
og lægg mæ og søv nedi grasi.
Men det bli' fælt
med aill dein myggen
som bit i nakken og i ryggen.
Da fløtte æ in
og drekk lite gin.
Sjøl om Laura kaille' mæ «Styggen».
|
Æ har en sønn
med ring i øret
som sei «dein e' bra ferr gehøret».
Hain Knut spælle' rock,
«Rock around the Clock»
med eit bænd med nå'n ifrå Møre.
Men hain sei at'n hate
fjøset
og legg ferr det mæste og døse.
Men da bli' æ kvalm
og kaille'n ein tarm,
og sparke' ten bak så hain frøse'.
Ferr på bruket som
guta føddes,
hi slækta i årevis møddes.
Hain gjær itj det grainn.
En skam ferr sin stainn.
Og bort ska'n når fjøset ska' røddes!
Og Knut e' dein stærkast'
på gala.
Men har ailder slitti og bala.
Næ, du hain e' lat.
Hain et' bærre mat.
Men hain dreg nok snart ut i vala!?
Æ har en bror ein
plass på Sinsen
som i Rasi bli' kaillt ferr «Prinsen».
I Oslo gjær'n pæng.
Så det går nok læng
før hain fløtte heim frå provinsen!
I førri vækka
så sa hain Evert
at karsk med polsprit vart ferr snevert.
Nu sett'n på dass
og breinne' ut sats.
Så nu bli'n kailt bærre ferr Hevert!
|
En dag vi tok ein karsk
i hagan
kom Laura og slo mæ i magan.
Vi va litte fuill
og snakka my tuill.
Men dæven kå æ minjnes slagan!
I går va' æ
på tur på Øra.
Og da æ kom heim skuill' du hør 'a:
«Hø, kor har du vært,
du min bon'kaillfjært» (sa a)
og vist' mæ kor æ kuinn' fijnn' døra!
Så sa a: «Sjå
te, din hårrå
og bli på rommet te i mårrå»!
Næ, hu e' nu sur.
Vil stæng' mæ i bur.
Men son kain itj ækteskap vårrå!
Ferr hu Laura kjæfte
og smeille,
skjønt det e' æ som slit og steille.
Næ, nu e' æ lei.
Nu fer æ min vei,
og ska' finn' mæ ei ainna sneille!
Så nu fløtte
æ på nedpå Øra.
Og der slæpp æ nok å få hør 'a.
Ja det ska' bli godt.
Ja det ska bli flott.
Og på lørdag'n e det fæst på Røra.
- Og tænk, der kjeinne' æ ei frå før
a!!!
|